Information in EnglishInformation in EnglishInformation en français
Información en españolInformationen in DeutschInformasjon på norsk

Siste utgave av Kjemi Daigitalversjon:

www.kjemidigital.no
 
 

Redaktør:

Lars Ole Ørjasæter


Nettsiden redigeres i samsvar med Redaktørplakaten
og Vær varsom-plakaten.

Utgiver:
Logo MO
Media Oslo AS
Boks 119 Manglerud
NO-0612 Oslo

Tlf. 23 15 85 00

Org.nr.
NO 958 168 799 MVA

 Abonner (RSS)

pH er 100 år i 2009

Men hva med pH i kjemiundervisningen i årene som fulgte? Dansk Selskab for Historisk Kemi, som er en av faggruppene under Kemisk Forening, markerte i juni at det i år er 100 år siden Søren Peter Lauritz Sørensen lanserte pH som begrep. Dette ble gjort ved at et 1-dags jubileumsseminar ble arrangert på Syddansk Universitet i Odense, hvor også undertegnede var til stede.
Tekst: Ragnar Bye, Farmasøytisk inst., UiO

Da forfatteren tidligere har skrevet en stor artikkel om S.P.L. Sørensen og pH i Kjemi (nr. 5, 1999 og spesialnummer, 2003), ser han ikke noe poeng i repetere innholdet i disse, men vil i stedet henvise eventuelle interesserte lesere til de nevnte artiklene. I denne artikkelen vil forfatteren heller dra oppmerksomheten mot utviklingen av presentasjonen av begrepet pH i norske kjemilærebøker fra 1909 til slutten av 1960-tallet, da den gamle realskole/gymnasstrukturen ble forlatt. Dette er av flere grunner av interesse:
• pH ble – etter lanseringen i 1909 – umiddelbart tatt i bruk i det
   internasjonale vitenskapelige miljø, særlig også fordi en annen
   fremragende dansk kjemiker – Niels Bjerrum (se Kjemi nr. 2, 2000
   og spesialnummer, 2003) umiddelbart fulgte opp Sørensens idé og
   lanserte begrepene pKa og pKb , som snart også ble akseptert internasjonalt.
• Etter at pH-målingene ble enklere på 30-tallet, da spesielle pH-elektroder
   og dedikerte pH-metere kom på markedet, fikk pH-målinger også utbredelser
   i rutinelaboratorier. Dette gjorde at også vanlige kjemikere ble mer familiære
   med pH-begrepet.
• Fra rundt 1960 ble pH også et mer kjent begrep i allmennheten, som et resultat
   av den langsomt økende oppmerksomheten på forurensningsproblemene.

Men hva kunne «den opplyste allmennhet» egentlig om pH? Hva kunne for eksempel norske gymnasiaster om pH frem til ca. 1965? Svaret er – som vi skal se – nærmest ingen ting.
   Under møtet i Odense i sommer presenterte lektor ved Slagelse Gymnas (hvor Sørensen avla Realskoleeksamen) Dr. Børge Riis Larsen et utmerket foredrag, hvor han kom inn på denne utviklingen i Danmark. Og selv i pH’ens «hjemland» – Danmark – var den ganske varierende.

pH i danske lærebøker
Det fantes før krigen ulike lærebøker i kjemi for gymnaset i Danmark. Julius Petersen skrev «Kemi for Gymnasiet» i 10 utgaver i perioden 1907- 1944, hvor pH aldri nevnes. Hans Rasmussens «Kemi for Gymnasiet» kom i fem utgaver i årene 1908- 1937. I den siste utgaven nevnes pH.
   Men så er det L.J. Rings ”Kemi for Gymnasiet”. Allerede i 1. utg. fra 1929 heter det: «Er brintkoncentrationen 10–n siger man at brintioneksponenten er n; en 0,01 N syre har brintioneksponenten 2, eftersom den molære koncentration af brintion er 0,01», og i 2. utgave fra 1933: «pH = – log[H+]»; [brint = hydrogen]. I 4.utgave, som forfatteren har tilgjengelig, er det cirka 30 sider om pH, svake syrer og baser med tilhørende syre- og basekonstanter, dissosiasjonsgrad, salters sure og basiske egenskaper. Det er også noe om buffere, som i Danmark på denne tiden – morsomt nok – ble kalt «stødpudeopløsninger». Alt sammen med tilhørende eksempler på beregninger. Etter å ha gjennomgått hele boken, er ikke forfatteren i tvil om at danske gymnasiaster fra 1930 av lå mange hestehoder foran de norske, ikke bare hva angikk pH, men i kjemi generelt.

I Norge
Før vi omtaler situasjonen i Norge er det nødvendig å gi en kort omtale av strukturen av den daværende «høyere skole» – særlig fordi yngre lesere ikke vil være fortrolige med denne: Etter krigen (og frem til ca. 1965) var den Høyere skole på en merkverdig måte både en- og to-delt. Det var formelt slik at Gymnaset var 5-årig og Realskolen (som før krigen het «Middelskolen») 3-årig. Imidlertid var de to første årene av disse felles. Etter to år fortsatte de som hadde tenkt å avlegge Examen Artium (som het Studenteksamen i Sverige og Danmark) på gymnaset. Disse klassene hadde betegnelsene, ikke som man skulle tro 1., 2. og 3., men 3., 4. og 5., nettopp på grunn av den spesielle konstruksjonen. Realskoleeksamen avla man etter et tredje år, hvor dette året hadde en helt annen undervisningsplan enn gymnasets tredje år. Det skal også nevnes at man etter avlagt realskoleeksamen gjerne kunne gå over i gymnaset. Det var det noen som gjorde (blant andre forfatteren). Årsaken til dette var at man ville «sikre seg». Ved å først ta realskoleeksamen hadde man i hvert fall én eksamen, hvilket man ikke hadde hvis man strøk til den årlige eksamen i en av gymnasklassene (man kunne riktignok gå «om igjen» i klassen, det vil si et ekstra år). Vi må her huske at både Realskolen og Gymnaset var frivillig; kun 7 år skolegang var obligatorisk.
   Et vanlig gymnas hadde normalt to linjer. Disse var reallinjen og engelsklinjen. Noen få gymnaser fikk på 50-tallet også en naturfaglinje, og noen svært få hadde også latinlinjer (katedralskolene). Og da kommer vi endelig til kjemien.

Kjemiundervisningen
I de to første (felles) år hadde elevene ikke kjemi. Det kom først i 3. klasse - både for realskolen og gymnaset (begge linjer), det vil si 2-3 timer i uken i ett år. Pensum og lærebok var samme for alle variantene. For å understreke overensstemmelsen kan vi referere til en regel som sa at hvis en elev med avlagt realskoleeksamen senere gikk over på gymnaset var eleven fritatt for kjemi (realskolekarakteren ble gjeldende artiumskarakter). Og så er det problemet med pH: pH er jo en logaritmisk funksjon. Og man lærte ikke logaritmer på realskolen og heller ikke på engelsklinjen på gymnaset. Men man lærte det på reallinjen – og også på naturfaglinjen. Men siden man brukte samme lærebok, og pensum var det samme på realskolen og på reallinjen, men ikke på naturfaglinjen (hvor man hadde egen lærebok), kunne man jo på grunn av dette ikke undervise i pH på hverken realskolen eller på gymnasets reallinje.

Lærebøkene i kjemi i gymnaset
Eller man skulle kanskje heller si læreboken, for det var i praksis bare én (i løpet av 50 år)! Det var lektor Sverre Bruuns mange utgaver av «Lærebok i kjemi for gymnaset», som etter hvert kom til å hete «Lærebok i kjemi for realskolen og gymnaset». Den første kom i 1916 og 18. utgave i 1965! Ved innføringen av ungdomsskolen fortsatte Bruun å skrive lærebøker i kjemi. Hvor lenge dette pågikk, vet forfatteren ikke. Naturfaglinjene skulle ha mer biologi og kjemi og noe mindre matematikk og mye mindre fysikk enn på reallinjen. Og Bruun var på plass med lærebok i kjemi også for denne linjen, og her var pH (og buffere) med. De fleste som begynte å studere kjemi før cirka 1970 (og disse kom stort sett fra reallinjen) hadde derfor vært gjennom Bruuns meget enkle lærebok. Deres kjemibakgrunn ved starten av et akademisk kjemistudium var derfor faktisk betydelig dårligere enn bakgrunnen til dagens studenter. Og – bortsett fra de få som hadde naturfaglinjen – ingen hadde hørt om pH!

pH som begrep vil leve videre
Et av de evige problemene med begrepet pH er at det er lite «visuelt». For eksempel er det slett ikke innlysende for noe menneske at pH = 3,7 er «dobbelt så surt» som pH = 4,0. Noen har derfor foreslått at man kunne oppgi [H+]-konsentrasjonen som molaritet med passende SI-prefiks, som milli-, mikro- osv. foran molariteten. Og det kunne man jo. Problemet er imidlertid at den målbare [H+]-konsentrasjonen går over 14-15 størrelsesordner. Og da måtte man i så fall ha benyttet hele skalaen av desi-, centi-, milli-, mikro-, nano-, piko-, femto- som prefikser. At dette skulle være mer oversiktelig eller anskuelig, stiller forfatteren seg meget tvilende til. Så Sørensens «oppfinnelse» vil helt sikkert leve videre.

Forfatteren vil takke lektor ved Slagelse Gymnas, D.Ph. Børge Riis Larsen, for bidraget om de danske lærebøker og NKS, Faggruppe for Analytisk Kjemi ved Elin Gjengedal, for økonomisk bidrag ved min deltakelse ved det danske pH-møtet i sommer.